Tut og kjør

Noe av det første jeg la merke til som skiller India fra Norge er trafikken. Utgangspunktet for de indiske veiene er venstrekjøring, men om det er bedre plass på høyresiden kan man like så godt kjøre der. Biler, mopeder, lastebiler og rickshawer (tuk-tuk) kjemper om kapp for å komme først fram til lyskryssene, som bare tidvis blir fulgt. For om det ikke kommer så mange andre biler er det vel ikke så farlig å kjøre på rødt? I Hyderabad hvor trafikken er ganske stor er de heldigvis bedre på lyskryss enn på de små veiene nede i Kerala. Hvis du som busspassasjer akkurat ikke rekker fram til busstoppet før bussen kjører, er det bare å løpe etter og hoppe på i fart, for bussdøren er alltid åpen. Dette gjelder også for togene. 
Noe av det mest vesentlige å kunne i den indiske trafikken er tuting. Tuting brukes ikke bare for å si fra om at noen kjører bananas, men også som signal på at man kommer. De tuter derfor i hver eneste sving. 

Når vi skal til byen benytter vi oss av rickshawer. De er greie å kjøre med og vi får som regel prutet oss fram til en grei pris. Det er egentlig bare plass til tre personer i baksetet pluss én sjåfør framme, men rickshawer er virkelig ikke fulle før det renner over. Her er det bare å stable i høyden og holde seg fast så best man kan. Vi har vært sju personer på det meste i én rickshaw, men noen andre på universitetet så en med 14(!).
Det er derfor ganske passende at polititet setter opp skilt langs veiene med "always expect the unexpected".